ER MICHAEL KROHN ER DIKTATOR OG EN TYV -OG GLEDER HAN SEG TIL ÅR 2000? RAGA ROCKERS KASTER PERLER FOR SVIN OG BEAT BLE MED PÅ BORDSURFING, BARBESØK OG JAMSESSION. MEN FØRST EN HASARDIØS BILTUR TIL STUDIOET I HALDEN. HOLD DEG FAST!
DET ER ÅRETS SISTE SOMMERDAG og jeg befinner meg i manager Alf Wigens nye Range Rover. Jeg skal til Halden for å intervjue Raga Rockers. Vi kjører fra Oslo. Alf er en undersetsig og svartmusket kar i dress og slips. Han later til å ha en pågående natur samt solid begrep om kjøp og salg - nøyaktig slik en manager skal være. Han brummer noe om to inndragelser av førerkortet hittil i livet, men legger kledelig til at slikt var et større problem den gangen han eide en sprekere bil. I baksetet har vi to representanter for plateselskapet Sonet. I likhet med meg makter de å holde nervene i sjakk og smiler imøtekommende til Alf. Til vår velsignelse er det lange ettermiddagskøer nedover Østfold. Til vår forskrekkelse tenner Alf varsellampene og vrenger over i kollektivfeltet.
DE SISTE DAGENE har jeg fisket fram gamle Raga-skiver og pløyd gjennom gamle minner. Mellom alle hakkene ver det vellyd nok til at tilårskommen ærefrykt svulmet opp til full størrelse i meg. Flere av vennene mine identifiserer seg fortsatt som Den første Raga- generasjonen. Vi kan mimre i timesvis. En blåøyd og overdimensjonert fascinasjon for et rock'n roll-band sleper gjerne en lang hale av selsomme tildragelser etter seg. Aller værst ble nok foreldrene våre rammet. De hadde få forutsetninger til å forstå at vi opphøyde en dagdriver som Michael Krohn til vår åndelige guide, og var pent nødt til å bære over med flere pubertale krumspring enn de fleste andre mødre og fedre. For vi hørte ikke på dem. Vi hørte på Michael.
Michael Krohn pekte nese til det borgerlige livet og presenterte skisser til en annen vei videre. En framtid til side for det veloppgåtte sporet samfunnets støtter hadde staket ut for oss. Raga Rockers' musikk pustet attpåtil ekstra liv i Michaels rocklyrikk. Det var som å dynke bensin på flammene.
Nå har Raga Rockers mot alles forventning plukket opp årene igjen. De har leid studioet Athletic Studio for å spille inn plate - den første siden 1990. Etterspørselen ga seg aldri. Raga er mer i skuddet om dagen enn noensinne, noe livejobbene de undertiden har gjennomført, er et levende bevis på.
- De er et av Norges beste band, brøler Alf, og forsikrer oss om at det ingenlunde er synd på gutta. Han hevder i tillegg at de har øvd jevnlig i alle år, og sender meg er prøvende blikk som for å finne ut om jeg tror ham. Jeg for min del ser helst at han holder et øye med veien, og stammer av en eller annen grunn at det er oppdrag som dette jeg foretrekker mest.
- Får håpe de er av samme oppfatning etter denne jobben også, da, grynter Alf mistroisk. Jeg skjønner hva han sikter til. Michael Krohn skal være en vrien mann å komme i kontakt med. Jeg begynner å svette, men er uviss på om det skyldes varmen eller den tiltakende prestasjonsangsten. I det vi flyr lavt inn over Halden, trøster jeg meg med at om alt faller i fisk, kan jeg alltids debutere i Dagbladets Jeg møtte Sissel-spalte.
MICHAEL KROHN DUMPER NED i salongen i kontrollrommet sammen med Tore Berg [gitar]og Hugo Alvarstein [keyboard]. Jan Arne Kristiansen [slagverk] svinser som alltid omkring, og Livio Aiello [bass] er ovenpå og sysler med et eller annet. De er i Kai Andersens studio i hjertet av Halden. Det sitter Østfoldrock i veggene, men også størrelser som de Lillos, Seigmen og Somebody's Darling har vært her før dem.
Studioet passer utmerket til Ragas innspillingsmetode denne gangen. De kjører gjennom låtene live over et sanganlegg, og trenger god plass siden alle fem stadig holder på samtidig. Kai er endatil en kjernekar og en ypperlig tekniker. Han fester stjerner eller mangellapper til de ulike opptakene. De ti låtene var vel innøvd på forhånd, men vrir seg etter uforutsette regler nå som de skal foreviges. Først etter mange omganger finner sangene en form alle kan leve med.
Det er dag fire i Athletic Sound. Det har vært et jag uten sidestykke. Studioperiodene er intense jamført med Raga-livet ellers. Typisk nok har det blitt mer jobb en de så for seg på forhånd. Alf har gitt dem fjorten dager. Den første uke framfører de låtene, den andre er satt av til pålegg og justeringer. De jobber fra tolv til åtte hver dag. Etter åtte timer for full musikk er man temmmelig gåen. I går måtte Michael dessuten rase tilbake til Oslo. Moren hans hadde brukket beinet, og ble innlagt på sjukehus. Det er ikke første gang det skjer, og hun står det nok over denne gangen også. Så fikk han i hvert fall dusjet og skiftet til rene klær.
I dag har de forsøkt å gjøre seg ferdig med kuttet "Ole og Ali". Det skal ut som promosingel om tre uker. Nå er Alf og Sonet på vei for å plukke opp masteren. Den er ikke klar. Planen er dessuten at alle skal gå ut og spise sammen. Det har Raga nettopp gjort. Får håpe verden har smilt til Alf idag. Han har et hårreisende temperament. Klokka passerer sju.
BANDET SITTER OG RØYKER og diskuterer låter når Alf kommer rallene med to fra Sonet og en skribent fra BEAT på slep. De veksler håndtrykk. Torhild fra Sonet viser seg å være en snerten dame, tenker Michael og gløtter ned på gullet på en av fingrene sine. Han er nyforlova. Men mennesket er seg selv likt; i tankene syndes det uopphørlig.
Journalisten lusker seg ned ved siden av ham. Erik og Alf finner seg til rette foran høyttalerene, og Kai Andersen setter igang med en opptaksrull. Michael forklarer hva som mangler på de enkelte kuttene, og anmoder gjestene om å ta dem for det de er. Han tipser skribenten om at lyden er bedre foran miksepulten, og denne lystrer.
De får høre seks låter samt tre versjoner av "Ole og Ali". Alle enes om at den siste er best. Låta handler om to guttekjærester som blir frosset ut av borettslaget sitt. Jan Arne denger løs på lufttrommer og er mest fornøyd av hele bunten. Michael vil til slutt høre tittelkuttet "Perler for svin" nok en gang. Han reiser seg og vifter teatralsk med armene. Han står allerede på scenen. Etter fem år med gamle låter ønsker han det nye materialet velkommen.
- Jeg gleder meg som et barn til å gjøre denne live, triumferer han, og forklarer at også de andre låtene inviterer til frisk framferd på scenen. Alf mister tålmodigheten og vil på restaurant. Han har opfattet at singlemasteren ikke er klar ennå, og ber om å få den tidlig i neste uke. Michael puster lettet ut. Alf annonserer at de som er sultne, får bli med ham straks. Sonet og BEAT nikker samtykkende.
- Det er bare mas på'n, han er som en liten unge! Det er derfor han må dresse seg opp sånn! roper Jan Arne, som selv klarer seg med en hvit t-skjorte med påskriften "kona mi er så jævla FEMI av og til". Og det enda han er ugift ("gift er noe man tar, ikke noe man gjør").
RAGA ANBEFALER EN PUB ved navn Dickens femti meter opp i gata. De vil ha en siste runde i studio før de tar kvelden. Alf og duoen fra Sonet farer på dør, men journalisten blir sittende og telle på knappene i entreen. Så snur han på hælen og trekker fram et lommekamera.
- Jeg har lovet å komme hjem med noen bilder fra reisen, sier han bedene.
- Da må vi snakke med manageren vår først, svarer Michael brått. Han har liten lyst til å ha en blitz hengende på seg mens de spiller. BEAT-gutten mener Alf har gitt sitt medhold, og spør om ikke Raga selv kan knipse litt av hverandre mens han er ute og spiser. Med det får fløyta en annen tone. Michael snapper til seg kameraet og tar til å fyre løs.
Troppene samles i inspillingsrommet. Hugo Alvarstein stiller seg bak keyboardet. Han har nylig blitt fast medlem av Raga Rockers, og har deltatt på konserter i en ti måneders tid. Han er en sindig småbruker og en gammel venn av Livio. Det var Livio som foreslo ham for Michael. Hugo har bakgrunn fra blandt annet et par pønkband, og viste seg å være kreativ til tusen. Michael ga ham en prøvetid på fjorten dager med hjemmelekse på 26 Raga-låter. Hugo sov ikke en eneste natt, og lærte seg dem alle som en. Dermed var jobben hans. Nå er det bare Raga som gjelder for hele banden.
De teller opp. Michael er tent. Han har en egen evne til å veksle mellom ulike roller i tilværelsen. Grovt sett består livet hans av karrieren og kjærligheten. Men når han er i studio, er han i studio. Da fokuserer han utelukkende på musikken og det praktiske. Slik får han gjort unna ting. I kveld holder de på i vel en time før de gir seg. Så rusler de bort på Dickens.
SERVERINGSPERSONALET I KNEIPEN er beskjeftiget med å rydde vekk pizzabrett og servere nye halvlitere til Alf Wigens bord. De fire ser ut til å være godt i gang allerede. Michael får plass overfor BEAT mens det øvrige Raga Rockers fyller opp nabobordet. Journalisten er blank i øynene allerede, og legger ut om hvor lovende låtene høres ut. Michael henvender seg oppglødd til Erik fra Sonet for å få en pekepinn om hvor mye de kan omsette av den nye skiva. Erik svarer unnvikende at det er umulig å gi noe overslag ennå, at de kan ende opp med alt fra ti tusen til femti tusen eksemplarer.
- Det er ingen tvil om at interessen for Raga er stor, legger han til.
- Raga er makeløse i Norge, definitivt de tøffeste gutta i klassen. Ingen har fylt opp tomrommet etter dere.
Michael slår seg til tåls med svaret, men hadde foretrukket en garanti om at salget ville ta av. Helst vil han selge minst like mye som de Lillos og Dum Dum Boys.
- Du kan banne på at hvis Dum Dum kommer med en ny skive, kommer de til å gjøre seg hardere enn de har vært på lenge. De vil hate å se at Raga blir konger på haugen, spår Michael, og registrerer at journalisten lytter oppmerksomt. Han burde kanskje passe kjeften sin, men noe dritt må han jo slenge. Det er bare sånn han er, og det er ingen grunn til å stikke under en stol at de Lillos, September When, Dum Dum Boys og Raga kniver om å være rikets største rockband.
Oppvartersken stiller seg opp ved bordene for å ta imot bestilling på en ny runde. Den innerste avdelingen av Raga skriker etter halvlitere, men Michael tar til takke med et glass. Han har for vane å holde litt igjen i forhold til de andre. Han må skåne stemmebåndene sine, og i kveld blir det vel dessuten noen spørsmål å besvare. Han spør journalisten om denne ikke skal begynne å notere snart.
- Var det mulig å finne et bord for oss selv? spør pennen. Michael ser seg rundt, alt er opptatt.
- Kan vi ikke bare ta alt det her? sier han. Raga er tross alt et band. Han vil nødig stikke seg ut mer enn nødvendig.
- Men jeg vil helst gjøre det under fire øyne, ber journalisten inntrengende. Michael trekker på skuldrene og gir etter.
- Øøøy! Hold deg sammen med oss'a! gauler Jan Arne i det Michael tømmer begeret og reiser seg. Protesten preller av på ham. Han skritter avsted, og poden fra BEAT legger seg på hjul. Michael plukker opp et glass vann i baren og finner et bord utenfor. De setter seg overfor hverandre, og skribenten tryller fram en hel bunke spørsmål. Dette kan jo bli riktig festlig, tenker Michael.
- Du har ofte vedgått at du stjeler som en ravn fra andre når du skriver låter. Stemmer det ennå? lyder åpningsspørsmålet. Michael går i forsvar:
- Jeg føler vel at jeg stjeler mer fra meg selv nå. Det blir på en måte variasjoner over temaer jeg har vært inne på før. Noe av materialet på den nye skiva er opptil femten år gammelt, halvferdige låter jeg har funnet i roteskuffen. Det blir en kort skive med ti komprimerte knallåter.
Michael holder inne. Hver gang han er i gang med en skive, er han overbevist om at den blir verdens beste. Tore har advart han mot å skryte for mye. Anmelderne fristes ofte til å argumentere mot ham, snarere enn å skrive uhindret om musikken.
- Dere benytter en annerledes innspillingsteknikk denne gangen?
- Ja, det blir som en kombinasjon av øving og konsert. Det er i slike situasjoner det spruter mest av oss. Vanlige studioinnspillinger gir muligens feilfrie resultat, men du mister den naturlige feelingen og trøkket i kroppen. Vi opererer med høy Charlie Watts-faktor, det er unnskyldningen for at det blir enkelte feil her og der. Men dem er det nok bare vi som legger merke til.
Stooges spilte inn "funhouse" på samme vis. Det er Michaels definitive favorittalbum, men sier han det, blir han vel arrestert for både innbrudd og ran. I stedet tilføyer han:
- Tidligere har jeg pleid å blande meg opp i miksinga, men nå skal den biten settes bort til Michael Ilbert, en svenske som har miksa for blandt annet Sator og Roxette.
Michael kjenner naturligvis tekstene sine ut og inn, og har en lei tendens til å gjemme vokalen langt bak i miksen. Svensken derimot vil møte musikken som en vanlig lytter, og vil lettere unngå dette misforholdet, filosoferer Michael mens han gir intervjueren tid til å notere. Ingen har styggere håndskrift enn journalister. Han har imideltid spørsmålene sine sirlig ordnet på en datautskrift. De følger hverandre på rekke og rad med en blank linje mellom hvert. Enten er han nerd, eller bare veldig seriøs. Mest sannsynlig er han begge deler. Heldigvis teiper han ikke samtalen. Så kan han dementere det som blir for dumt etterpå.
- I et gammelt intervju jeg leste, ble du omtalt som en diktator. Er du fortsatt ubestridt sjef? Du verden, det kan man kalle research! Michael svarer benektende:
- Jeg blir frommere og frommere for hvert år som går. Nå råder nesten anarkiet. Vi arrangerer i fellesskap, det blir en slags fifty-fifty greie.
Sannheten er vel at de kjenner hverandre så godt nå at Michael kan kommandere mindre og likevel få det som han ønsker. Sklir det for mye ut, setter han imidlertid foten ned med et smell. Men slikt gjør seg dårlig på trykk. Ikke at han bryr seg så kollosalt; han bruker uansett ikke å kjenne seg igjen etter at bladsmørerne har filtrert meldingene hans.
- Hvordan var det å opptre sammen med Ramones på Kalvøya i år? spør pennen. Han aner nok at Michael har et spesielt forhold til akkurat det bandet.
- Det var hyggelig. Jeg støtte på Joey bak scenen, og sa "Hello, Joey! How are you? ". Han svarte "OK", og det var det.
- Dere og Ramones har det til felles at dere primært spiller for folk som er langt yngre enn dere selv?
- Det er bare kult. Vi i Raga er priviligerte, vi har anledning til å utsette alderdommen. På turneer oppfører vi oss som tenåringer. Det vil alltid dukke opp nye generasjoner unge med behov for å skaffe seg en identitet til side for det konvensjonelle. De vi begynte å spille for, har forsvunnet ut over sidelinja for lengst. Hadde det ikke vært for ungdommen, hadde vi lagt opp omgående. Tenåringer faller for de lettbeinte og hissige Raga-låtene. De er kompromissløse. Det får Michael til å tenke over noe trommisen i Turboneger uttalte en gang. Som ung ungdom har du ikke noe sexliv, du må klare deg med å ronke og vandrer omkring som en levende dynamittgubbe. I den perioden forlanger du rå rock og full pinne. Som eldre ungdom har du gjerne fast følge og knuller jevnlig. Med ett begynner du å sette pris på roligere og mer sofistikert musikk.
- Hadde du de unge lytterne i tankene da du skrev låtene tilden nye skiva?
- Nei, jeg hadde aldri greid å skrive for andre enn meg selv. Jeg registrerer ikke at jeg blir eldre, bare at andre blir yngre. Jeg lager det jeg må, og håper det vil selge. Raga har det vel som alle andre old boys i faget; de kan ikke annet enn å rocke, og fortsetter med det enten de er millionærer eller gjeldsslver.
- Har det komersielle blitt viktigere for deg med årene?
- Selvsagt vil jeg selge mest mulig, men sånn har det alltid vært. Forskjellen er vel at jeg nå har lagt av meg litt av den stoltheten og selvhøytideligheten som gjerne preger unge rockere. I dag betrakter jeg meg mer som en underholder, og ser ikke noe galt i å ville ha i både pose og sekk. På sekstitallet fokuserte man på å lage hits, og mange av låtene står seg den dag i dag. Jeg vil også lage fengende musikk, men det komersielle aspektet melder seg i mitt tilfelle først etter at låtene ligger på bordet.
Mulig det svaret kan opfattes som en selvmotsigelse, grubler Michael, men ser ingen annen måte å forklare seg på. Han som alle andre justerer moralen etter livet han lever, ikke omvendt. Klart han drømmer om penger. Han kjenner så altfor godt til hvordan det er å være blakk. Tidligere hendte det at han krøp omkring i gatene og snuste etter sneiper. Hadde han dagen, kunne han finne mange nok til at de til sammen ble en hel sigarett.
- Hvorfor fortsatte dere å holde konserter etter oppløsninga? "Ærlig talt, det vet du like godt som meg", stønner Michael innvendig. Han legger ingenting imellom:
- Spenn. Enkelt og greit. Og det skammer jeg meg ikke det minste over. Det er velfortjente kroner. Vi har imidlertid begrensa virksomheten til godt betalte spillejobber, og anser den store etterspørselen som et tegn på at låtene har overlevd bandet.
- Er det lett å bli avhengig av rusfølelsen man får under vellykka konserter?
- For min del er det sosiale det viktigste. Jeg er litt for glad i å sitte hjemme, og kunne lett blitt en einstøing uten konsertene. Etter et par måneder som eremitt er det sunt å stikke nesa ut og få kryssjekka holdningene mine mot andres. Det er nødvendig for å beholde menneskeligheten i seg.
Michael er pissatrengt. Han legger fra seg rullingsen og går på do. Når han kommer tilbake, har journalisten vært inne og hentet seg en halvliter og et glass med peanøtter. Det kunne kanskje smakt, men han må tenke på vekta. Han minnes den tida han var på sitt mest kvapsete. Da var det ikke spesielt kult å stå på scenen og høre kommentarer om kroppen sin sive rundt i salen. Journalisten skifter tema:
- Mange av tekstene dine er allerede legendariske. Har de høye forventningene til denne delen av musikken skapt problemer for deg?
Michael tar det på strak arm:
- Nei, jeg har bestemt meg for ikke å ta det så alvorlig. Samtidig jobber jeg veldig seriøst med dem. Jeg er klar over at tekstene er blandt mine sterkeste sider. Men jeg har ingen misjon om å forandre verden. Utfallet får bli som det blir.
- Hva handler de om denne gangen?
- Den første og den siste låta danner en slags ramme med et kosmisk innhold. Tekstene imellom er forskjellige variasjoner over menneskets dårskap på et mer hverdagslig plan.
Brokker fra de nye tekstene farer omkring som virvelvinder i hodet til Michael om dagen. Han er overbevist om at de holder like høy standard som tidligere meritter. Mange av linjene er simpelthen geniale. Han må være den eneste i landet som kan holde så høyt nivå på tekstene et helt album igjennom. Og de klinger fortreffelig sammen med musikken. Setningsrytmen er god, fraseringa sitter...
- Smigrer det deg lenger at noen syns du er unik? Journalisten er framme ved siste vers av sin tekst.
- Klart det.
- Og du gleder deg fortsatt til år 2000?
- Ja.
INNE PÅ DICKENS blir vi møtt av et voldsomt leven. Det kommer fra Ragas bord borte i hjørnet. Alf Wigen har reist hjem, men volumet er upåklagelig for det. Jan Arne og Livio forsøker å sjekke opp et par studenter to bord bortenfor. Gjestene mellom holder seg for ørene. Michael og jeg får oss noe å drikke i en fart. Livio hyler at han er lærer, og vil ha greie på om undervisningspersonalet blir invitert på studentfestene i år. Jan Arne har det travlere. Han utgir seg for å være student, og lurer på om jentene kunne ha interesse av å slå seg sammen med ham i en kollokvie-gruppe.
- Hva betyr kollokvie? avbryter Michael, men får et lite tilfredstillende svar. De to jentene har snart fått nok av det hele, og forlater stedet.
- Ser dere i morgen! roper Jan Arne. Så ber han Livio være flink gutt slik at han kan spille kurvball med peanøttene han har kjøpt. Livio snapper etter dem som best han kan, men ender like fullt opp med en tett rad langs bukselinningen. Jan Arne vrenger seg av ergrelse når Livio går lei og klapper tennene sammen. Han skjener en tallerken i hodet på ham, og gaper etter en ny halvliter. Michael på sin side vil trekke seg tilbake, og ber om å få nøklene til studioet. De har innkvartert seg i andre etasje, og jeg er fristet til å spørre om jeg kan slå følge.
I det samme spør Hugo om jeg har tak over hodet for natta. Jeg nevner et hotell jeg har hørt om, men Hugo tilbyr meg straks å overnatte sammen med dem. Han er ikke bare en grepa kar, i tillegg leser han tanker.
Det er bare et problem: Jan Arne har nøklene, og han tviholder på dem. For at han skal gi dem fra seg, forlanger han at Michael avsuger ham på stedet. Ellers får han vær så god å bli til alle har drukket ut. Michael hevder at han ikke er videre begeistret for muggen parmesanost, og velger det siste alternativet. Tore kaster et sløvt blikk på trommisen og sukker oppgitt. Tore er reder og trebåtentusiast med en flåte på tre fartøy, og er rolig som havblikk. Han og vi andre ser ingen annen utvei enn å sette bunnen i været. Jan Arne er først ferdig, og griper pennen min i det han stolprer rundt bordhjørnet. Han knekker den i to og brøler som en vektløfter.
- Han er morsom på en primitiv måte, visker Hugo meg i øret. Jeg er en smule forvirret, og tenker på noe Michael sa til faniza Shit Happens nylig:
"(Jan Arne) Kristiansen er den største pøbelen som er født og oppvokst i Norge noensinne. Han er fæl tvers igjennom."
Jeg heller mer til den hypotesen.
ANDRE ETASJE PÅ STUDIOET får meg til å tenke på hvordan et hospits på syttitallet må ha tatt seg ut. Vi faller sammen i de brune skinnsetene, og før jeg vet ordet av det har Raga dannet orkester med tre akustiske gitarer, ymse rangleinstrumenter og en villmann. Jan Arne har rollen som sistnevnte, og surfer avsted på bordet mens gitarkameratene lirer av seg den ene eviggrønne sclageren etter den andre. Blir jamminga for utflytende, er Jan Arne mann til å sette musikantene på plass:
- Se til hælvete å slutte å ronke da!
Hugo viser seg som en strengevirutos med hovedrepertoar innen country & western. Livio drar blandt annet en feiende flamenco-låt, mens Michael og Tore holder en knapp på mer jordnære rockklassikere. De spiller lenge og vel. Jeg lar meg underholde hele veien, men synker stadig dypere ned i stolen. Første reisedag er alltid en eksamen, og jeg stryker inn i drømmeland med det samme Raga legger fra seg horna sine. Halvt i søvne hører jeg åpningsreplikkene til "Pulp Fiction" fra TV-skjermen, bare avbrutt av Jan Arne som øver seg på å kaste dartpiler i raskest mulig rekkefølge på veggen. Dunk-dunk-dunk.
DAGEN DERPÅ våkner alle untatt Tore rundt halv elleve. Jeg verker i nakke og rygg etter å ha ligget forkjært, og kjenner en begynnende migrene lugge meg i hårrøttene som elektriske støt. Michael og Jan Arne er først i klærne, og dukker fram fra værelset innenfor hvor Raga tilbringer nettene i køyer med altfor harde madrasser. Jan Arne er lite overraskende den mest opplagte av oss, og løper i kiosken etter røyk og cola.
- Gleder meg til å komme inn igjen og kjenne hvordan det lukter her. Jeg har ligget og prompa i hele natt, meddeler han i det han tar trappa. Så kommer Livio og Hugo ut i TV-salongen, fingrende på skjorteknappene sine. Hugo klager over sterk hodepine og tette bihuler, og Michael kaster over noen piller fra apoteket. Livio vil se slutten på filmen de begynte på i natt, men får ikke stilt inn videokanalen. I stedet får han inn et god morgen-program, og vi får blandt annet vite at idag er dagen da byen Jerusalem fyller tre tusen år og fotballspilleren Henning Berg litt mindre.
Michael, Jan Arne og undertegnede finner etter litt ut at cola og røyk ikke holder til å smøre maskineriet ordentlig. Vi lunter bort på Dickens og bestiller hver vår porsjon egg og bacon. Vertskapet er det samme som i natt, og det vil vite om vi trenger noen spann ved siden av oss - i fall eggeplommene kommer i retur. Folk jobber visst døgnet rundt i Halden.
- På grunn av det begynner vi allerede å bli berykta her, sukker Michael og sender en røyksky i retning Jan Arne. Denne melder at serveringsdamene kan spare seg til neste uke. Da skal han til gjengjeld vende plassen på hodet.
Klokka kryper mot halv ett. Michael og Jan Arne må på jobb. De er allerede seint ute. Vi tar farvel, og jeg labber innover i byen og spør etter jernbanestasjonen. Den ligger like over Bybrua, får jeg vite. Den og den veien. Jeg går.
Hvert steg forplanter seg opp gjennom kroppen og munner ut i små hammerslag i pannebrasken. Jeg kunne nok ha sovet bedre i natt, men til alt hell er det bare ti minutters gange til stasjonen. Desverre er det to timer til neste avgang mot Oslo. Jeg blir stående på perrongen og se meg rådvill omkring. Oppe på berget ligger Fredriksten festning. Det hadde kan hende vært noe å få med seg. Men det er et langt stykke til fots. Jeg tenner meg en sigarett. Fra fyrstikkesken lyser en velkjent logo mot meg: "På Dickens er det godt å være!". Den kjøper vi.