"GATELANGS"

Intervju i PULS nr. 11/12 Desember 1990
Tekst: Arvid Skancke-Knutsen

Raga Rockers har nettopp sluppet LPen "Rock'n'Roll Party". Det er Raga Rockers som vi kjenner dem: Et velsmurt rock'n'roll-band med fete riff og velvalgte ord. Og kanskje er det også siste gangen vi hører norsk rocks flaggskip på denne måten. For livet til låtskribent, sanger og talsmann Michael Krohn later ikke til å fortone seg som noe party om dagen. Det blir ingen turné i forbindelse med LPen, og det vil heller ikke bli gitt noen intervjuer i forbindelse med utgivelsen. Det betyr ikke at han ikke liker albumet; han føler bare ikke for å snakke om det til enda et kobbel av jornalister. Derfor er heller ikke dette ment som noe vanlig intervju. Vi har rett og slett fått lov til å lage en liten sak på Michael, mens han har takket nei til resten av pressen.

Grunnen til den manglende promoteringen er enkel nok. Michael føler at han ikke har noe nytt å melde. Han kjenner seg sliten og utbrent. Og han synes at den viktigste delen av rocken har blitt borte for ham akkurat nå: Det er kort og godt ikke lenger så moro som før. For tiden fortoner Raga Rockers seg mer som en arbeidsplass enn som et festlokale. Det hele har blitt for karrierepreget; for likt et samlebånd som gjør alle de forventede bevegelsene.

P ULS treffer Michael på et konditori på Tøyen. Vi setter oss ned og henter fram båndopptageren. Men Michael vil ikke snakke inn i en maskin, vil ikke at ordene hans skal fanges inn på en kald kassett. Han sier han heller vil at vi bare skal gå rundt og prate; slenge rundt i området og snakke om løst og fast. Han vil ikke ta noen bilder til denne artikkelen, men mener det holder om vi stikker ned på en foto-automat og ordner det hele der. Han synes at den etablerte pressen ofte blir så høytidelig, at man glemmer at rock egentlig er spontanitet, moro og energi. Han snakker om underskogen av norske band som der ting egentlig skjer: Folk som kanskje ikke er så fordømt flinke musikere, men som stadig befinner seg i en tilstand av uskyld og spilleglede. Folk som ikke handler ut fra kravene om en karriere. Det er ikke vanskelig å anta at han selv vil tilbake til en slik uskyld. Han har en idé om hvordan det kan skje, men det ligger enda måneder fram i tiden. Her og nå er Michael hva vi på godt norsk kaller deppa. Han er gått lei, og er lei seg for det. Det skjer oss alle fra tid til annen, men i Michaels tilfelle blir de personlige problemene offentlige. Fordi reglene krever at en artist gir intervjuer etter hver utgivelse. Fordi hyener som undertegnede vil ha ham til å følge disse reglene, slik at vi får oppslaget vårt. Og fordi Michael var den mest populære, norske rockeartisten på 80-tallet. Og med stor sannsynlighet også en av de aller mest talentfulle. Hva har så gått galt?

J eg får lov til å stille noen spørsmål før vi stikker ut. Jeg starter med det opplagte: Hva har skjedd, hva vil skje?

- Vi må finne på en vri nå. Jeg lider av luftmangel. Vi har sluttet å øve for tiden, har blitt lei av hele greia. Det har blitt mere jobb enn moro, det finnes så få overraskelser igjen. Så vi må gjøre forandringer både låtmessig og strukturmessig. Vi kunne sikkert ha tynt opplegget videre, kunne ha feika oss vei i årene som kommer. Men det er på tide å komme opp med noe nytt.

Hold pusten der ute i leser-land: Betyr det at Raga...

- Neida, det kommer mer. Vi må bare ha en pause. Vi kommer til å leie oss et sted i februar, der vi vil øve hver eneste dag og se hva som kommer ut av det. Så drar vi antageligvis ut på veien i mars. Det blir oss fire som spiller på "Rock'n'Roll Party", pluss en gjestemusiker. Og vi kommer ikke til å kjøre seift: Det vil bli lite av vårt eget gamle materiale. Vi kommer mest til å spille coverlåter, samt litt nyere Raga-stoff. Og så regner vi med å gå i studio til høsten. Planen er å gå rett inn og jamme i ti timer, mens båndet ruller og ruller. Så tar jeg med meg teipene hjem og hører hva som funker. Det har vært det store problemet vårt: Vi har alltid mistet litt av nerven og spontaniteten i studio-sammenhener. Låtene våre blir aldri så bra på vinyl som første gangen vi spiller dem i øvingslokalet. Vi har ikke turt å stole på at inspirasjonen skal følge med oss inn i studio. Det er akkurat det vi skal ta sjansen på denne gangen. Og derfor blir musikken antageligvis litt mer eksperimentell og frikete. Ellers skal jeg gi ut en skive som Tom Trussel til våren: Det blir fem humoristiske rockelåter, der jeg skal spille alt selv. En slags gladpønk-pop. Så får jeg alle inntektene selv, også.

- Har du noe klart bilde av hva slags fyr denne Tom Trussel egentlig er?

- Han er den lettsindige, humoristiske Michael Krohn. Jeg er jo en tungsindig, seriøs og alvorlig mann til vanlig.

Jeg smiler høflig. Michael vipper utålmodig med foten, mens han skjærer en grimase. Uttalelsen var antageligvis ikke bare spøkefullt ment.

- Jeg var mer happy på begynnelsen av åttitallet. Jeg har bare blitt mer deppa for hvert år som har gått.

Så tar han seg i det, som om han angrer på å ha utlevert seg for mye.

- Det går opp og ned. Jeg har vekslende humør, ikke sant?

H an er blakk. Han er frustrert over den manglende utviklingen til bandet sitt. Og han er blitt far til en liten gutt, slik at han har et større ansvar hengende over seg enn før. Og på vegne av denne vesle pjokken: Gleder Michael seg til år 2000?

- Nei, jeg mener egentlig at det er uansvarlig å sette barn til verden i dag. Men etter en tid blir en lei av å være på kjøret uten holdepunkter. Å bli far er en måte å få en mening med livet på utenfor en selv: Unger er knall, fordi de fremdeles er rene og uskyldige. Det er mye positivt med det å ha et barn, men jeg tror fremdeles på undergangen. Det har jeg alltid gjort, selv om jeg håper at alt skal gå bra. En kan bare prøve å gjøre det beste ut av livet fra dag til dag.

Michael har tenkt over dette den siste tiden.

- På en måte tror jeg egentlig ikke folk er herrer over det å bli foreldre. Det er noe som er nedlagt i oss biologisk, der vi bare er brikker i naturens gang. Ofre for naturkrefter, om du vil.

Michael har gang på gang blitt trukket fram som en av Norges beste tekstforfattere. Jeg har med meg det siste nummeret av litteraturtidskriftet Vagant, som har viet flere sider på å analysere ordene på de to første LPene til Raga Rockers. Jeg leser et utdrag av artikkelen for hovedpersonen, og spør så hva han synes om å bli stilt under et mikroskop på denne måten.

- Det er helt okay. Jeg vet at det finnes undommer som har skrevet særoppgaver om tekstene. Det er helt fint: jeg synes jo selv jeg er århundrets skribent her hjemme.

Det var antageligvis en fleip, for Michael finner igjen tiden inne for å moderere spissformuleringene som har blitt hans levebrød.

- Jeg er et ord-menneske, en kvasi-litterær person. Jeg er inadvendt av natur, sitter hjemme og skriver. Det var sånn i barndommen også: Jeg drev aldri med sport eller noe slikt, men holdt meg innendørs og leste en masse bøker. Først som syttenåring bestemte jeg meg for å teste alt livet kunne by på. Jeg ville bli rocker og alt det der.

I desember 1990 later ikke alt det der til å gjøre Michael Krohn særlig lykkelig. Han sitter og tripper litt, og synes sikkert at dette begynner å ligne på intervjuet vi ikke skulle gjøre. Jeg spiser opp wienerbrødet mitt og foreslår at vi skal stikke ut og ta bildene. Vi går til fots ned mot sentrum. Det er vinter i Oslo, og gatene er grå, glatte og frossent følelsesløse. Det er landskaper som Michael på mange måter selv har gitt liv gjennom tekstene sine. Vi småprater på veien: Jeg forteller at jeg også har endret meg. Jeg har ikke lenger like skarpe meninger som før; har byttet dem inn mot en langsom voksende følelse av balanse. Michael siterer noe jeg skrev for fem-seks år siden, og jeg er forbauset over at han husker det. Jeg var en annen person den gangen, slik Michael selv også sikkert var det. Vi prater litt om Kjøtt, om et intervju som Gateavisa hadde med dem. Jeg forteller om småbyen jeg kommer fra. Det leder samtalen over på hva Bibelen kaller arvesynd. Michael sier at han er fascinert av slike tanker. Han er opptatt av hvordan oppvekstvilkår og omgivelser preger menneskene i senere år. Han forteller at han vokste opp i et ateistisk hjem, men at han selv har begynt å fundere over religiøse spørsmål. Han har ikke noe til overs for mennesker som mener at alle religioner og filosofier streber mot det samme mål. Han er betatt av hinduisme. Han snakker om hvor vanskelig det er å bryte Den Onde Sirkelen. Han vet at det kan gjøres ved å snu det andre kinnet til, ved at man slutter å hate og ønske andre vondt. Det er bare ikke så lett å gjennomføre det i virkeligheten. Han sier:

- Noen ganger føler jeg at vi bare er dyr. Dersom det ikke hadde kommet lysstreif fra himmelen, ville vi alle ha ligget i gjørma og pult ut innvollene på hverandre.

Jeg peker mot Oslo Spektrum. Det velter en tykk søyle av røyk opp fra taket, som blir fanget inn av solstrålene. Det er en sylskarp strime av gyldent lys over Oslos framtidige storstue. Det har kostet hundrevis av millioner å bygge dette huset. Noen meter unna sitter en uteligger sammenkrøket i et portrom. Han holder forsiktig rundt flasken sin som om den var et barn. Foran oss er en murvegg med byens lengste graffitti. For mange år siden har noen skrevet disse linjene, som kan tjene som vår neste overgang.

REPORTER: - Mr. Ghandi, what do you think of western civilization?
GHANDI: - I think it would be a good idea.

D et kan virke som om en re-vitalisering av batteriene ville være Michaels beste idé akkurat nå. Vi går opp mot Strøget, der vi skal ta bildene til artikkelen i en fotoboks. På vei dit møter vi to gateselgere, som vil at vi skal kjøpe det nye nummeret av F.EKS. Michael fisker ut sine siste småslanter av lommene, men har ikke de tyve kronene som bladet koster. Han får det likevel for hva han har. Noen minutter senere har automaten spyttet ut de fire bildene som ledsager denne artikkelen: Michael smiler ikke, skjærer ikke de vanlige gutteaktige grimasene. Vi blir enige om at bildene er helt okay. Vi går tilbake mot PULS-kontoret. Michael begynner å snakke om skoletiden sin, om hvordan han bare fikk 3 i norsk skriftlig og muntlig. Han spurte læreren om hvorfor han fikk dårligere karakterer enn de snille streberne som aldri hadde egne meninger. Læreren svarte: - Vel du prater jo en masse, men det er jo ikke akkurat like smart alt du sier. Og slik gjentar historien seg kanskje: Michael er stadig ingen karriere-streber som flyter med strømmen. Og nettopp derfor er det han nå ønsker å bryte sirkelen som har gitt ham bedre karakterer enn noen annen rocker her hjemme. Han nekter å bli nok en maskin i Rock'n'roll-nirvana. Og nettopp det gir oss de beste forhåpninger om at Michael Krohn snart vil vende tilbake med all entusiasmen i behold.