Intervju i PULS nr. 11 November 1988
Tekst: Arvid Skancke-Knutsen
RAGA ROCKERS har nylig gitt ut sin fjerde LP: FORBUDTE FØLELSER. Det er deres første utgivelse på et etablert selskap, og de ligger an til å kunne nå fram til langt flere folk enn tidligere. PULS slår her av en en prat med den vennlige diktatoren MICHAEL KROHN.
Det er kalde dager, men Raga Rockers er nå på vei mot noe større enn før. De har lagt ut på en langsom langtur for å skyve på denne utviklingen. I dagene før dette intervjuet har de alt spilt til bra respons i fire norske byer, og flere gigs venter. Michael Krohn ser lyst på livet.
- Vi har tidligere bare gjort helgejobber og mindre greier her hjemme, men denne turnéen er faktisk mindre slitsom enn de korte oppleggene. Denne gangen har vi kjøpt en hel pakke fra et lydfirma, der tekniker, PA og en stor, komfortabel buss inngår i løsningen. Vi satser på å gjøre ca. tre jobber i uka, og vi slapper av underveis med TV-titting og lignende. Vi kjøper mat i kolonialbutikker eller spiser på restauranter, slik at vi unngår det slitsomme junkkjøret på bensinstasjonene. Det er en fordel for alle parter at bandet reiser såvidt komfortabelt, fordi lange turer kan drepe veldig mye av spillegleden din. Jeg husker første gang vi skulle spille i Trondheim: Vi hadde virkelig gledet oss til å gjøre jobben, men en hel dag i tog gjorde at vi var fullstendig utslitte ved ankomsten. Da hjelper det ikke stort hvor hypp du enn er på å spille bra.
- Noe jeg synes er kult, er at det begynner å komme så mange unge folk til konsertene våre. Tidligere var det mest jevnaldrende av meg i salen, folk som gjerne kjente oss fra før. De klapper fremdeles og tenker kanskje "jøss, har Krohn lagd dette?", men det er de unge folka som virkelig lar seg rive med og digger oss. Det er forskjellig typer ungdommer: Både frika, pønka og streite. Jeg tror forresten at det er en myte at musikken vår skal være så spesifikt urban: Forskjellige folk på forskjellige steder digger alle forskjellige typer musikk. Du kan like gjerne sitte på landet og lytte på energisk musikk som i byene.
- Du sier at dere har et mer mangeartet publikum enn tidligere, og du begynte jo som trommeslager i Kjøtt for ca. ti år siden. Stermmer det at musikkmiljøet den gangen faktisk var mer konformt enn i dag?
- Ja, rockemiljøet har vel splittet seg mer opp. Tidligere skulle alt være hardcore. I dag finnger du mange flere forskjellige stilarter. Norsk undergrunnsmusikk er ikke lenger ensbetydende med pønk, mens det før var klarere enten/eller-holdninger.
- Vel, jeg har jo holdt på med musikk i ti år, så... Hør; da jeg begynte å spille, var jeg hypp på å bli popstjerne. Jeg var ganske ung, og jeg hadde følgende innstilling: "Man skal ikke leve av rock, men DØ av det!" Jeg visste at det var en illusjon, men jeg følte det slik likevel. I dag drømmer jeg ikke lenger så mye, men prøver i stedet å ha et saklig arbeidsforhold til det jeg driver med. Jeg forsøker å ha en seriøs innstilling til musikken. Rocken byr ofte på en ganske kummerlig tilværelse, men den er likevel et stadig kick. Og jeg får fremdeles noe ut av å drive med dette.
- Du blir stadig framhevet som en av de beste norske rocke-poetene.
- Media sier slike ting. Jeg synes at anmelderne i hvert fall stort sett får med seg hva jeg skriver om, men ofte deler de seg også i to leire: Noen ser på meg som utelukkende en humorist, mens andre mener at tekstene er nevrotiske. Jeg synes begge deler kan være sant. Jeg finner det gunstig å blande satire med mer dystre dokumentarer, men etter hvert er vel de humoristiske poengene kommet mer i bakgrunnen. Tekstene mine er mer nøkterne og stramme enn før. Jeg bruker ikke lenger så mange blødmer.
- Ganske mye. I tilbakeblikk kan jeg f.eks. fortelle deg hva de forskjellige albumene har handlet om. "THE RETURN OF..." dreide seg i stor grad om hvordan media former virkelighetssynet vårt. Ta teksten "Gamle Damer", der mange trodde at jeg pekte nese til dem. Egentlig handler den sangen om hvordan aviser og TV hadde kondisjonert disse eldre menneskene til virkelig å være redde for unge folk, til tross for at så godt som ingen ville ha gjort dem noe vondt i virkeligheten. "MASKINER I NIRVANA" handlet om noe av det samme, men nå på et personlig plan: Jeg prøvde å belyse hva som hindrer folk i å være seg selv, hvilke underbevisste krefter som spiller inn på oppførselen vår. De små, usynlige tingene som gjør at vi hele tiden undertrykker oss selv. På "VARME DAGER" handlet mange av låtene om hvordan selv mennesker som virkelig er glad i hverandre, ender opp med å gjøre livet vanskelig for de andre. Og på "FORBUDTE FØLELSER" går jeg enda nærmere inn på hvordan enkeltindivider undertrykker hverandre.
- Og likevel er du mest kjent for en håndfull virkelig gode onelinere...
- Ja, og det morsomme er dette: Mange av de mest kjente tekstramsene har jeg bare rappa. Jeg skriver ofte ned ting som jeg ser og hører, for så senere å spinne utifra det. Jeg kan f.eks. høre på en 40 år gammel fyllikk på en pub. Mannen sitter der og sier virkelig geniale ting, men imorgen kommer han ikke til å huske noe av det. Men jeg husker det for ham, og senere setter jeg ordene i system.
- Det stemmer kanskje. Tidligere hadde jeg muligens mer spennende enkeltsetninger, men jeg bød også på plenty med blødmer. Nå prøver jeg mer å få til helhetlige beskrivelser. Og i perioder føler jeg meg helt tømt for inspirasjon. Jeg ligger på gulvet og vrir meg i fortvilelse over at jeg ikke klarer å føye ordene sammen slik jeg ønsker, men så en dag har det plutselig gjæret ferdig. Da kan jeg hamre teksten ned i hui og hast, og det får meg virkelig til å føle meg ekstatisk. Tro det eller ei: "Ensom I Natt" på det nye albumet har det kanskje tatt meg to år å skrive, mens den mye mer ordrike og rimfylte "Hun Er Fri" ble til på snaue ti minutter.
- Føler du noen ganger at rimsmeden Michael framheves på bekostning av låtskriveren Krohn?
- Ja, fordi det er lettere for anmeldere å sitere tekstene enn å gå inn på beskrivelser av musikken. Men for den vanlige platekjøper tror jeg ikke det spiller så stor rolle om tekstene er bra. De skaffer seg likevel den musikken de liker.
Da det tidligere i år ble kjent at Raga Rockers hadde skaffet seg platekontrakt med Sonet, var det forbausende få janter som stakk hodene misbilligende opp. Grunnen til det skulle være enkel nok: De fire nyter en solid respekt på grasrotplanet her hjemme. Gjennom tre halv-klassiske indie-LPer har Raga Rockers vist at de har hjertene og riffene på rette sted. På "Forbudte Følelser" fortsetter de å spinne den røde tråden videre: De tunge, drønnende låtene er fremdeles på plass, selv om låtene gjennomgående er seigere og mer slepende nå. Samtidig har den senere tiden vist at det faktisk er mulig å selge heftig rock her hjemme. PULS spør derfor Michael hvilke utsikter han ser for bandet i dag.
- Markedet for rock'n'roll er blitt større, parallellt med at det har dukket opp flere bra band. Jeg tror at vi nå vil se at det er et spørsmål om tid og utholdenhet før man vinner aksept. Det hjelper selvsagt å ha et plateselskap i ryggen, men jeg tror nok at vi uansett ville ha solgt mer av denne skiva enn den forrige. Det er nemlig ikke bare media og plateselskap som bestemmer hva som skal selge her hjemme. Like ofte kan det være ungdommenes egne jungeltrommer som løfter et band: Se bare på Jokke og DeLillos: Unge folk hørte platene deres på fester rundt om hos kamerater, og dermed begynte de å selge som faen.
- Jeg mener det. Sonet er et middels stort selskap som har en rekke vidt forskjellige artister: Alt fra Sigmund Groven og Herodes Falsk til Bobbysocks og oss. Sonet synes vel at det er gøy å ha et rockeband i stallen sin. De vet veldig godt at Raga Rockers aldri kommer til å selge 500.000 plater i utlandet, men vi kan derimot he et realistisk mål om å nå 10-15.000 enheter her hjemme. Det kan Sonet hjelpe oss med. Dersom vi hadde gitt ut "Forbudte Følelser" på egenhånd, kunne vi kanskje ha klart å selge 2000 skiver før jul. Nå markedsfører vi LPen på en mye proffere måte enn vi kunne ha klart selv, der hele opplegget er mer planlagt og systematisert enn tidligere. De fleste band synes vel at de fortjener mye mer oppmerksomhet enn hva de blir til del, men etter hvert må en innse at en selv må stå på for å bli tatt notis av. Det er veldig sjelden at en reddende engel banker på døren til øvingslokalet. Raga Rockers er jo et temmelig bra, streit heavyband, men vi har også hatt problemer med å nå ut til dem som kan like musikken vår.
- Jeg skulle ønske at jeg klarte å sjekke ut flere lokale band. På en måte burde det være et slags moralsk ansvar: Jeg burde gå for å se unge folk som kanskje liker hva jeg driver med. Ellers synes jeg at det er høyere kvalitet på norsk rock enn før. I perioden rundt 1980 var det vel strengt tatt bare DePress som virkelig holdt mål på mange plan. Både Kjøtt og The Aller Værste var OK, men verken produksjons- eller håndverksmessig låt det så bra som DumDumBoys eller DeLillos gjør i dag.
- Det er jeg ikke enig i.
- Neivel... Det skjedde jo alltid noe på konsertene i gamle dager, men likevel var mangelen på teknisk kompetanse noe som hindret banda i å vise sitt fulle potensiale. Nå er det stort sett høyere kvalitet på alle de småleddene som skal funke for at en opptreden skal bli lettere tilgjengelig for flere mennesker. Jo mer du tighter inn på slike ting, jo bedre blir det. En gruppe kan ha veldig bra låter, men de når ikke fram hvis de faller gjennom på andre felt. Og det er nettopp derfor vi i Raga nå betaler det det koster å ha toppe folk med oss på spillejobbene, fordi vi slik kan gi publikum en best mulig opplevelse av bandet. Backstreet Girls er for øvrig jævla flinke på akkurat det. De har en fighting spirit som jeg har lært en masse av, samtidig som de er ganske flippete privat. Selv ville jeg følt meg frustrert dersom jeg hadde vært like lite strukturert i dag som for ti år siden.
- Og hvis du tenker ti år tilbake... Ville du ikke selv som tyveåring ha tenkt "boring old fart" ved lesning av slike uttalelser som du nå kommer med?
- Jo, det ville jeg.
- Men jeg driter jo i det. Kanskje enkelte ville likt meg bedre hvis jeg hadde banna en masse, veltet bordet ditt og gått generelt berserk. Jeg husker selv at jeg alltid syntes det var tøft med litt kontroversielle artister, men jeg tenker ikke lenger på den måten. Du ser ting mye mer sort/hvitt når du er ung, mens en eldre får øye på flere aspekter... Før skilte jeg alltid mellom kommerse og kompromissløse artister: Jeg syntes at alle med rufsete klær var kule, mens jeg mislikte folk som stilte i silkedresser. I dag er jeg mer klar over at det alltid ligger et apparat bak artistene: Motörhead er ikke mindre kommerse enn Bobbysocks. Jeg ser nå på kommersialisme på to måter: Du har det som er salgbart, men ikke smiskete og kalkulert. Og så har du den sleipe, iskalde varianten: "La oss angripe ungdomsmarkedet slik og slik..." Personlig ville jeg heller jobbet på lager eller noe slikt enn å gå inn på den siste bagen. Jeg ville heller beholdt musikken som bare en kul hobby.
- Jeg har alltid tenkt på Raga Rockers som et ganske sjeldent fenomen her hjemme: En gjeng musikere som aldri har horet.
- Jeg har ofte sagt at jeg kommer til å gi opp før jeg fyller 30, dersom ikke ting går framover. Innen da har du ofret så mye i arbeidstid og energi at du til slutt blir lei av å renne hodet mot veggen. Nå er jeg innstilt på å fortsette så lenge det er gøy og det er mulig å tjene litt penger på det hele. Det ville være latterlig for meg å stå på scenen som 35-åring og agere en 20 år gammel bajas. Jeg ville heller gjøre en seriøs, gjerne statsstøttet greie i året enn å ende opp på Momarkedet-bagen... Men nå snakker jeg igjen bare for min egen del. Jeg har ikke noen interesse av å angripe andre.
Michael er 29 nå.
- Det er godt mulig at Raga Rockers med tiden vil bli snillere, men det vil være fordi det faller seg slik naturlig. Jeg har en tendens til å ville handle opportunistisk. Jeg liker gjerne å opptre streit ovenfor frika personer, mens jeg kan være desto mer frika ovenfor streite folk. Vi spilte nylig på Smuget i Oslo, og jeg spotta en del typer i salen som ikke likte oppførselen min: Blonde, velfriserte sosser i pene klær. Og det fikk meg straks til å innta en mye skarpere FUCK YOU!-holdning enn jeg sannsynligvis ville vist på en vanlig rockekonsert. Som regel er jeg altfor snill mot publikum, fordi jeg selv føler meg mer gemyttelig og lunere med tiden. Og det er jeg som er bandets ansikt utad, mens de andre skal spille bra og holde takten.
- Hvor diktatorisk er du i bandet?
- I øvingslokalet dikterer jeg ganske mye. Jeg hører på råd, men gidder ikke være demokrat bare for å være kul. Alle i Raga Rockers er redskaper for et høyere mål, og derfor er det ikke noe rom for egotripping i gruppa. Personlige oppheng må legges til side. Videre er det som regel jeg som tar meg av pratinga, fordi det rent praktisk er jeg som fikser slike ting best. Men på andre områder er de andre i bandet ofte mye mer aktive enn jeg. Alle har sine forskjellige oppgaver.
- Nja, har ikke den stått på stedet hvil? Jeg leser musikkavisene med veldig ujevne mellomrom. Hovedinntrykket mitt er vel at Beat er et mer gjennomført produkt, mens PULS tjener på større bredde. Jeg stiller vel de samme kravene til musikk-skribenter som til musikere: De må være ærlige, og de bør handle ut i fra hva som føles personlig riktig. Det har igjen noe med renslighet å gjøre. En fyr som Helge Gaarder har f.eks. fått veldig dårlig behandling til tider.
- Apropos ærlighet: Raga Rockers er med på den kommende BELLONA-LPen. Det er jo et tiltak som alle bør betrakte som positivt, men samtidig er det også et veldig riktig kommersielt trekk for de medvirkende.
- Det finnes sikkert dem som kaster seg på. Selv deltar jeg med ganske god samvittighet, fordi jeg knapt tilhører de største konsumentene og tilsølerne. Jeg kan stå inne for arbeidet til Bellona, mens min vanlige reaksjon på massebevegelser egentlig er denne: Dersom jeg ikke føler for en sak, så driter jeg heller i hele greia.
PULS-portrettet nærmer seg avslutningen, men Michael får et øyeblikk kalde føtter for å framstå som prektig.
- Jeg ønsker ikke å framstille meg selv som bare skvær og real. Hvis folk ønsker å ta meg på ting jeg har sagt eller gjort, så kan de helt sikkert gjøre det.
- Hva dras du selv mot?
- Jeg er fasinert av maktforhold. Hva som gjør at folk får makt over andre, hvorfor noen blir andres slaver. "Jordens Sønn" på "Forbudte Følelser" handler om nettopp det. Vi har alle et behov for å bli elsket, og dette naturlige behovet kan lett bli til et våpen som snus mot oss. Dermed oppstår en usikkerhet som kan gjøre oss til lette bytter for andre. Jeg pleier å si: "HELLER ALENE ENN VENNSKAP PÅ FALSKE PREMISSER", men det er en innstilling som kan koste veldig mye.
- Jeg tror det ofte er slik at folks fasader er det motsatte av deres virkelige jeg. Folk vil helst tro at en Iggy Pop er et villdyr fireogtyve timer i døgnet, men i virkeligheten ville han sikkert ha sittet her og drukket teen sin like rolig som oss. Det samme gjelder for folk flest. Den neste skiva vår vil faktisk handle om akkurat dette: Dobeltrollene som folk spiller i dagliglivet, og hvordan andre vurderer dem utfra slike signaler. Se bare på pønkerne: De oppfyller folks idéer om hvordan suspekte og farlige personer ser ut, men i virkeligheten er jo de fleste av dem snille som lam. Mens mange sossegutter - slike som er alle svigermødres drøm - er noen virkelige råskinn. Men slik er det alltid: De ytre sett prektige, men ikke moralsk høyverdige folka blir sett på som gode borgere, mens de som stiller spørsmål og forsøker å ta stilling kategoriseres som utskudd. Slike ting har vært med på å gjøre meg kynisk. På skolen blir du lært opp til å være snill, men i virkeligheten oppdager du snart at det lønner seg bedre å være slem. Det er smiskerne som sanker inn de gode karakterbøkene, og sånne er det på de fleste andre områder i samfunnet også. Hunden blir alltid skuet på hårene, mens et gjennomsnittlig danseband sannsynligvis knuller flere mindreårige jenter enn de villeste rockerne. Verden er dobbel: Den er hva den er, og den er hva den gir seg ut for å være.
- Og hva er så kunstens rolle i denne dobbeltheten?
- Kunst er et fristed fra samfunnets krav om konformitet.
La det være den one-lineren du husker fra denne sangen.