Det begynner med ideen om en tilbakekomst, en tilbakevending, innenfor rammen av en gjentagelse som finner sted og samtidig ikke finner sted. En forestilling vekkes om en oppstandelsesmyte hvor selve kristusskikkelsen ikke gjenoppstår. Man kan snakke om en ikke-repetitiv gjentagelse hvor det eneste som gjentas er gjentagelsen selv. For, kommet fra ingenting, unntatt som reminisenser av et allerede oppråtnet og oppløst stykke Kjøtt, gjenoppstår plutselig, vender plutselig tilbake, eller gjentas ideen om gjenoppstandelsen i The return of the Ragarockers, som det i hovedsak kommer til å dreie seg om i denne artikkelen.
Det tar nemlig ikke lange stunden før man begynner å ane at denne tilbakevendingen, dette the return of, ikke bare er en ekstremt velvalgt tittel på en debut-lp som nå skal lanseres, at det ikke bare dreier seg om en salgsgimmick, at det i tittelen The return of the Ragarockers ikke bare ligger en antydning om at det oppløste og nå legendariske rockebandet Kjøtt - hvor Michael Krohn var trommeslager og tekstforfatter - er oppløst, og at nå gjenoppstår Kongen, men i ny skikkelse: Kongen er død - Leve Kongen!
Det dreier seg selvsagt om noe helt annet. Og da gir det mening å se litt nærmere på parolen "Kongen er død - Leve Kongen!" For det er nettopp denne typen gjentagelser som blir beskrevet i The return of the Ragarockers - og det av grunner vi stadig vil komme tilbake til.
KOMPLEX Se den lille fuglen Den er veldig fin Se den lille fuglen Den er veldig fin Se den lille mauren Den er veldig flink Se den lille mauren Den er veldig flink Se den lille hunden Den er veldig snill Se den lille hunden Den er veldig snillLike enkel som en barneregle, pretensjonsløs i sin form og tilsynelatende like enkel og pretensjonsløs i sitt innhold, presenterer denne teksten og dens musikalske arrangement - mot et konformitetskrav, mot et skjønnhetsideal gjeldende for alle, og som det lønner seg å inneha - en ironisk fungerende bumerangeffekt: Like velordnet og stilisert som det estetiske ideal selv, retter den likevel alt skyts mot en slik ensrettende idé, hvor estetikk, produksjon og lydighet (som en treenighet) går hånd i hånd. Sangen heter da også vitterlig "Komplex", og det skal ikke mye fantasi til for å gripe den dypt alvorlige men samtidig ironisk snerrende tonen (som en bikkje): Vi innordner oss (ikke!). Men, som et tveegget sverd slår det tilbake på oss og vår kritikk av formalismen, da vi innordner oss det vi kritiserer: Hvilket gir oss (en følelse av) "Komplex", (av å være) outsidere, men innenfor de etiske bymurer så å si.
Innenfor en slik umulig posisjon - som det ikke er riktig å kalle en logisk inkonsekvens - er det lett å ty til en form for "forsvar" man kunne fristes til å kalle ironi. Sangen "Komplex" er da som helhet nettipp et eksempel på en glimrende iscenesettelse av denne ironien, og dens erkjennelse av et vedvarende og formørkende bevissthetsfall.
Uansett, sangen "Komplex" klarer å sammenfatte det totale, og kanskje også det totalitære problemet ved bruken av estetikk som grunnlag for en (samfunns-)politisk formel.
Imidlertid, før denne kritikken eksplisitt kan tre frem i dagens lys, og ikke ad strukturell vei som i "Komplex", går Ragarockers og Krohn veien om Innpakningens Kritikk, dvs. kritikken av den manglende forståelse av at de nye trendene vi møter, i dagliglivet som i musikkgenrene, stadig har den samme problematiske grunnstrukturen, og som det gjelder å komme til livs.
IDIOT ROCK De som hoppet / opp og ned har blitt / så alvorlige Og dem det var / så strengt for før De kan også være med I England skjer det mye nytt I England skjer det mye nytt Wow!Som det fremgår av teksten, kritiseres folkemassen og utøverne for nok en gang å ha hoppet på en ny trend, som de innbiller seg er den nye sannhet, men som i virkeligheten bare blir stående som enda et av religionens (ubevisste) surrogat. En påvisning av farene - og, ikke minst, påvirkningskraften - ved ideen om en felles estetisk smak, som i stedet for å garantere individets frihet, som er dens mål, like fort slår over i formalisering, uniformering og en terrorisering av individet. "Idiot Rock" viser, som mange av de andre sangene på Ragarockers' debut-lp, en aldri opphørende jakt etter en ikke-totaliserende estetikk. Og samtidig, ironisk nok, at selve ideen om et estetikk (eller en estetisk idealstat) alltid opptrer hånd i hånd med et maktapparat eller med maktbegreper, hvor godt skjult sammenkoblingen enn måtte være. Hvilket fører oss over til Ragarockers' neste plate, Maskiner i Nirvana, hvor innpakningens kritikk mer har trådt i bakgrunnen, for å komme det vi har kalt grunnstrukturen til livs.
På basis av den samme beskrivelsen kan man også tenke seg dette samfunnet som totalisert, fascistoid, og effektivt renskende ut alle ubrukelige momenter fra maskineriet. En utrenskning som er gjort så effektivt at man ikke engang legger merke til den, fordi man har havnet i en slags negativ nirvanatilstand, en tilstand hvor man ikke lenger reflekterer over sin egen tilværelse innenfor et samfunnsmaskineri man like gjerne kan kalle demokratisk som totalitært. Eller, som Ragarockers, ved å titulere maskineriets deler - innbyggerne - for Maskiner i Nirvana. Og, noe vi kommer tilbake til, at forsøkene på å marginalisere seg i forhold til denne (estetiske) staten blir nytteløse, siden de så raskt innlemmes i maskineriet. De blir funksjonelle nettopp i rollen som marginale. Gjennom å innlemme enhver form for kritikk i maskineriet sørger et slikt samfunn for hele tiden å opprettholde seg selv, gjennom å skjule den vold som utgjør dets grunnlag.
Det er imidlertid den første versjonen av et slikt idealsamfunn Friedrich von Schiller sikter til, da han i 1793 sammenligner den perfekte estetiske idealstat med en vel utført engelsk dans:
"Jeg kjenner ikke til et bedre bilde på idealet av et vakkert samfunn enn en vel utført engelsk dans, sammensatt av mange kompliserte figurer og vendinger. En tilskuer på balkongen vil se et uendelig mangfold av kryssende bevegelser som målbevisst men vilkårlig forandrer retning, uten noen gang å kollidere med hverandre. Alt er ordnet på en slik måte at hver danser allerede har forlatt sin posisjon på det tidspunkt en annen når frem til den. Alt går for seg med stor dyktighet, og likevel så spontant at alle synes å føre seg selv, uten noensinne å komme i veien for andre. En slik dans er det perfekte symbol på såvel hevdelsen av ens egen individuelle frihet, som ens respekt for andres frihet." (Sitert etter Paul de Man: "Aestetic formalization: Kleist Über das Marionettentheater", The Rethoric of Romanticism, New York 1984, s. 263).
I sin gjennomgåelse av dette sitatet og av Kleists novelle "Über das Marionettentheater", mener litteraturteoretikeren Paul de Man å finne en helt annen versjon av den ideelle stat Schiller så vakkert beskriver. I stedet for å se på den engelske dansen som et uttrykk for hvert individs frihet og funksjon innenfor en velfundert helhet, velger de Man å fremheve de totaliserende og totalitære effektene. "Poenget er ikke at dansen mislykkes og at Schillers idylliske beskrivelser er feilaktig. Den estetiske dannelsen er på ingen måte mislykket; den lykkes så alt for godt, i den grad at den skjuler den vold som gjør den mulig" (s. 289). For de Man er poenget videre at den estetikk Schiller legger frem, og som han mener å gjenfinne i Kleists novelle "Über das Marionettentheater", danner et av de mest selvfølgelige utgangspunktene for dagens samfunn: "Den tilhører en av tekstene fra denne perioden som vår modernitet ennå ikke har klart å konfronteres med, kanskje fordi Schillers estetiske kategorier fortsatt utgjør de mest selvfølgelige premissene for våre egne pedagogiske, historiske, og politiske kategorier" (s. 266).
Det er denne type grunnstruktur som, tydeligere enn på den første platen, fremtrer på Ragarockers' andre plate Maskiner i Nirvana. Vi skal begynne undersøkelsen gjennom, noe forfeilet, å beskrive en historisk idyll: Norge, etter 1945. Man har gjort felles oppgjør mot felles fiende, og befinner seg i en ekstase av frihet og fremtidstro. Landet skal bygges opp, og etterhvert skal det norske sosialdemokratiske idealsamfunnet begynne å fungere. Man tenker seg et fritt samfunn hvor hver borger arbeider for en felles bedre fremtid gjennom definerte felles mål. Maskineriet etableres, og begynner etterhvert å fungere. Man kværner på. En dag befinner man seg plutselig i en tilstand av perfekt og vedvarende tomhet. Man begynner å ane at visjonen om et felles samfunn kanskje bare fylte en eneste funksjon: å stable på beina et maskineri med den hensikt å ha et maskineri, et hvilket som helst, for å få samlet folket innenfor maskineriet. Det er innenfor denne tautologien man oppdager den skjulte vold en slik tankegang utøver på delene, menneskene, som eksisterer på formelt og formalisert grunnlag:
MASKINER I NIRVANA De står opp om mårran Drikker kaffen i ro og fred De tar avskjed på trappen De har pene manerer Begge stemmer Høyre og ingen onanerer De er maskiner i nirvana De har fått det som de vil Han går på jobben Hun blir igjen Maten står på bordet når han kommer hjem De hakke hatt no kick siden nittenførtifem De er maskiner i nirvana De har fått det som de vil Ja, de har det så fint De har det så bra De har alt som de vil ha De har nådd sine mål De har det som grever De råtner foran TV og de kaller det å leve De er maskiner i nirvana De har fått det som de vilPoenget er selvsagt at de ikke har fått det som de vil. Og poenget er ikke å angripe et demokratisk samfunn. Poenget er å vise den grunnleggende ensretting som utgjør ethvert samfunns grunnlag, som muliggjør dets eksistens, det være seg fascistoid eller humant.
I Ragarockers' versjon, Maskiner i Nirvana, fremstår koblingen mellom en tilstand av maskinell ekstase, eller en ekstase som er blitt maskinmessig, med et sett av idealer man kort kan kalle drømmen om det gode liv. En etikk anvendt samfunnsmessig, men som ser ut til å ha blitt totalt forfeilet, la oss kalle den umenneskeliggjort. Dette er ikke den marginale versjonen av et maskineri som effektivt rydder unna alle spor av vold den utøver på sine borgere. Dette er nettopp den såkalte borgerlige versjonen av en slik hendelse. Men ikke langt unna lurer innsikten i gjenntagelsen, om de marginales forsøk på å unndra seg et samfunns totaliserende effekt gjennom en omgåelsesstrategi - gjennom gjentagelsen av forsøket på å unngå å havne i den samme fella. En strategi man kjenner igjen fra f.eks. forrige verdenskrigs "dette skal aldri skje igjen", men hvor noen av dens skrekkvisjoner er i ferd med å gjentas i dag. I sang nr. 2 på platen, "Sannhet på boks", møter vi forsøket på å omgå det man kunne fristes til å kalle den postnazistiske tilstand som ble beskrevet i Maskiner i Nirvana, gjennom å etablere marginale alternativer. Denne gang vel vitende om at man befinner seg innenfor et samfunnsmaskineris domene, og at det gjelder å prøve å opprette en stat i staten, så å si. Eller, for den saks skyld, å etablere en helt annen type dans, til takten og på det samme dansegulv som en vel utført engelsk dans:
SANNHET PÅ BOKS Vi kom fra forstedene inn til byen for å samles på kafeene som fluer rundt dritt Vi slo ihjel tiden med kaffe og sigaretter og vi snakket og snakket om sannhet på boks Vi smilte skjevt til hodene som rullet forbi Vi var et nytt kull friks kommet for å bli Vi tenkte tanker tenkt tusen ganger før om et alternativt liv til den borgerlige død Vel, årene går og vi blir eldre Venner forsvinner til høyre og venstre Alle forandrer seg litt etter litt og vi lærer oss å like lukten av drittEn sann etikk. En sann politikk. En sann estetikk. En sann sannhet, med andre ord, som man tenker seg kan bevares og konserveres som hermetikk. Her er omgåelsesstrategien, og her er gjentagelsen av troen på at en slik strategi kan lykkes. Forsøkene på ikke å gjenta sine forgjengeres tabber fører en tilbake til det samme utgangspunkt. Umerkelig trer man inn i det velfriserte liv, og finner plutselig at man er blitt fullstendig rekupert, dvs. integrert i "kværna". Det dreier seg altså om en læringsprosess som umerkelig former og formerer mennesker til å bli glattpolerte og ensrettede i sine holdninger. Og like gjerne som man kaller dette en sosialiseringsprosess, skulle man kunne kalle denne tilstanden for postnazistisk. En anakronisme, da den vekker konnotasjoner om en historisk sett nærliggende og fascistoid hendelse. En beskrivelse av den type samfunn vi per idag har å befinne oss i, og som vi så beskrevet i de Mans utlegning av Schillers estetiske idealstat. Og dets oppdaterte versjon hos Ragarockers, som i det store og hele kun har byttet ut den engelske dansen med vår tids dans, for å kunne gi en korrekt beskrivelse av dagens estetiske samfunn. Hvor også linjer trekkes fra et skjønnhetsideal til en estetisk fascisme, til en tilstand hvor vi ennå ikke har erkjent hvilke (skjulte) idealer vår kultur er bærer av. At vi foreløpig befinner oss i en postnazistisk bakevje som vi ennå ikke har noen effektiv omgåelsesstrategi for. Muligvis en dyster visjon, men en på ingen måte umulig konsekvens å trekke. La oss i denne sammenhengen sitere Arnfinn Åslunds utlegning om Heideggers forhold til nazismen og den samfunnsoppfatning som presenteres der: "Heidegger har selvfølgelig rett i at et glattsmurt, velfungerende maskineri likefullt er et maskineri, og at dette vanskelig lar seg gjennomskues av det store flertall dersom det fungerer tilnærmet friksjonsfritt: vi kan tenke oss en total fascisme, teknologisert og effektivt integrerende. Formodentlig er dette en realistisk fremtidsvisjon" (Arnfinn Åslund: "Heidegger og Adorno", Agora nr.4-89/1-90, s. 283). At Heidegger ser på katastrofen som en mulig redning får stå for hans egen regning: "Hvis alt 'fungerer', så vil ikke mennesket komme på den tanken at det er noe galt, det vil være redningsløst fortapt - inntil en katastrofe kan bibringe de evt. gjenværende en tilstrekkelig rystelse. Da kunne det bli snakk om en 'andre begynnelse'. Han sier derfor at ødeleggelsene er 'nødvendige'" (Ibid., s. 281).
SKJØNNHET Du er et produkt av far din sine penger og av din mors karosseri Du er industri Skjønnhet Du er nåtidsidealet Klar til befruktning Legg deg ned baby og vis dine kunster Det vakreste dyret får den høyeste pris Brun kropp, hvitt smil Ingen sorger, ingen tvil Blå øyne, ren hud Halvt menneske, halvt gud Skjønnhet, skjønnhet Vi vil ha skjønnhet Skjønnhet, Sieg Heil Vi vil ha skjønnhet Du er nåtidsidealet Ung og discofil Umettelig ungdom Velkommen i kværna Klask litt maling på fasaden og smil SkjønnhetVi er kommet til veis ende. Det Skjønnes tiltrekningskraft som får oss til å samles rundt det "som fluer rundt dritt", fremtrer her som en mekanisk og militant discodans utført av vesener beskrevet som ekstatiske maskinlegemer i et diskotek hvor man kan tenke seg musikken som ett eneste uavbrutt og gjentagende refreng som holder de perfekt dansende maskinkroppene, eller kroppsmaskinene, i gang i uendelighet. En dødsdans, eller en korrekt beskrivelse av marionettdukkene fra Kleists novelle, som gjennom sin maskinelle status mangler bevissthet og samtidig er uavhengig av tyngdekraften, og derfor perfekte estetiske vesener, dannende i og for Skjønnhet.
En Skjønnhet, eller en estetikk, som i mindre grad er ute etter å vise sine i utgangspunktet ideale og frihetsskapende mulighetere, slik de ble utlagt hos Schiller. I denne oppdaterte versjonen av en engelsk dans, viser Ragarockers de reelle konsekvensene av det estetiske ideal. Estetikk knyttet til samfunnsøkonomi og til samfunnsproduksjon. Masseproduksjonen av et ensrettende skjønnhetsideal, hvor dets dyrkere har funnet seg en usynlig og overalt nærværende fører, som de, uten å tvile på dets sannhet, har gjort til sin: Skjønnhet. Som maskiner i Nirvana trer de inn i dansens suggerende mekanismer og fanges opp i den betryggende uniformisering som Skjønnhet til enhver tid krever. Det er et betingelsesløst krav som gis total aksept uten innsigelser. Samtidig gis det ingen holdepunkter for at en innsikt av dette med nødvendighet fører til en unngåelse av fenomenet. Vi kan like gjerne tenke oss den marginale versjonen: Vi forestiller oss en konsert hvor sangen fremføres. Utøverne og de fleste tilstedeværende oppfatter sangens budskap og skjønner dens dobbeltrolle: kritikken av det konformitetskrav som samtidig danner utgangspunktet for den tilstelning eller det teater en konsert er. Bandet står som Skjønnhets alter ego, eller publikums (for)fører, om man vil, og tilhørerne er dens villige ofre som lar seg binde. Man kan snakke om Skjønnhets totale grep over sine utøvere, beundrere og kritikere. Dermed ikke sagt at den er mer ufarlig. Tvert imot. Dette viser nok en gang tiltrekningskraften ved en fascistoid estetikk, og dens evne til å gi inntrykk av at "Dette er da ikke så galt. Bli med i dansen du liker det jo." Og så står vi der da, på dansegulvet eller på scenen. Vi tenker oss dette som en beskrivelse, ikke bare av en marginal konsertversjon, men som en korrekt beskrivelse av menneskets daglige, postnazistiske erfaring, og som en oppfyllelse av Schillers 200-årige idé om en estetisk idealstat.